Luketid

3. juli 2018

Det er en herlig følelse å være ajour med ugresset. Dere som har vært med noen år, vet at det ikke er noen selvfølge, men i år har vi så langt hatt mannskap nok til å holde det i sjakk. Og nå vet vi at ugresset tar vi før det synes. En runde med pendelhakka gjør underverker mot det som er i ferd med å spire like under overflaten.
Og det er en enorm forskjell om vi tar det så tidlig som vi har gjort, eller om vi lar det være til det har fått satt rot.

Å luke i gulrota kan være vanskelig, og krever stor oppmerksomhet. Selv om vi tror vi kjenner igjen de spede gulrotfrøene, kan det være lett og glemme at gulrota ser forskjellig ut i de ulike stadiene. Til å begynne med ser den nesten ut som gress – litt senere får den et litt mer karakteristisk og gjenkjennelig utseende. Da kan det være fort gjort å fjerne det som ser ut som gress, fordi det ikke ligner på det som har kommet lengre. I tillegg har vi i år utfordringen med at tørke og vind har blåst frøene litt utover, så feltet vi må luke for hånd har blitt litt større.

Jeg skriver dette fordi det nok er litt skrint i gulrotåkeren på grunn av tørken vi hadde etter såing, så vi må være forsiktige så vi ikke reduserer avlingen ytterligere når vi luker. Barn bør antakelig ikke settes til akkurat dette arbeidet, uten tett tilsyn. Det er vanskelig nok for oss som har gjort det noen ganger 🙂

Til tross for svært få påmeldte torsdag, ble det et godt arbeidslag på ca 20 voksne, pluss flere flinke og ivrige unger. Og kjøkkenet diska opp med curry-gryte med økologisk, gressfora kalvekjøtt, kålrot og gulrøtter fra fjorårets avling, bønner, linser, og mye annet godt. Og Woofer Magdalena bød på eple-og stikkelsbærterte til kaffen. Vi har det bra på dugnad!